Irina fra Tyskland forteller om et helt spesielt år på Lillehammer.
At jeg ville dra til Norge på utveksling var først og fremst en magefølelse og alle spurte meg: Hvorfor ikke Amerika?
Med tiden som gikk mens jeg ventet på å få vertsfamilien min, ble jeg mer og mer også logisk sett overbevist, at Norge var en god valg. Norge er ikke alt for langt fra Tyskland, har et stabilt statssystem, gode utdannings- og jobbmuligheter og det bor ikke alt for mye folk her. Og ikke minst er språket morsomt 😉
Når jeg endelig fikk en vertsfamilie, var jeg ikke bare utrolig lykkelig at ventetiden var over, men jeg kunne også glede meg litt spesifiserter på året mitt. En vertssøster på utveksling og en som jeg skulle dele hverdagen med,en norsk mamma og pappa og to katter. Perfekt for meg!
Etter YFUs on-arrival-seminar i Hønefoss ble jeg hentet av vertsfamilien min. Jeg gruet meg ganske mye og var så usikker om jeg skulle klemme dem eller bare håndhilse…Men når jeg møtt på dem fikk jeg en varm, hjertelig og fast klem fra hele familien. Da var jeg utrolig lettet!! Vi småpratet litt og alle gledet seg skikkelig på året vårt. Jeg var så lykkelig at jeg hadde tårer i øyene. Det skulle vise seg at jeg var like velsignet med familien min som jeg trodde.
Mine første norske opplevelser inbegrepet å drikke utrolig godt norsk vann, bade i en innsjø som var så ren at jeg kunne se hvordan solstrålene traff på bunnen og drar på hyttaferie i Østfold. Først var jeg litt skeptisk mot utedo og ingen strømm, men det viste seg å være utrolig koselig og en veldig god start for å bli kjent med familien min. Jeg spiste også brunost helt fra begynnelsen, selv om jeg likte den ikke spesielt godt smakte jeg alltid litt: Jeg ville jo være norsk og vane meg til osten. Etter en liten stund klikket det og jeg spiste derfra brunost veeldig gjerne…
Norsket brødet likte jeg i begynnelsen ikke veldig godt, det var så mykt og uten ordentlig skorpe. Men jeg spiste jo likevel gjerne og etterhvert ble jeg veldig glad i brødet, spesielt hvis det er ristet. Nom-nom.
På skolen ble jeg raskt integrert av vennene til vertssøstera mi og ble snart med i det lokalt korpset. Fagene mine var også en god avveksling til de jeg hadde og skal ha i Tyskland og jeg fikk så nye interesser og ble kjent med nye ting.
Etter en utrolig fin høstferie i Bodø og Mosjøen med familien min hvor jeg fikk smake en skikkelig godbit av Nordnorge, hadde vi også snart vår første snø- kanskje i slutten av september. Overraskende og unvant, men koselig. Da ble også dagene snart kortere og kortere og etter en veldig, veldig koselig før-julstid med julestjerner i gågata, langrennski, snømenn, kafebesøk og julekakerbaking var det allerede jul sammen med hele familien.
Det var kjempekoselig og jeg følte meg veldig godt i romjula og nytet sjansen til å feire en så personlig fest sammen med en annen familie. I januar ble jeg med i Lillehammer Storband og fikk mulighet til å spille Bigband lots sammen med flinke voksene og noen ungdommer. Det var en utrolig flott og artig opplevelse! Etter en veldig mørkt og kaldt januar var det også snart Middelseminar på Bjorli og jeg fikk møte de andre hyggelige »exchangies» igjen, det var en glede!
Selvfølgelig fikk jeg også mange norske turopplevelser, med boller, kakao, ullgenser, nydelig natur (og ski). Jeg husker at vi var over påske i fjellene på hytta og på en skitur sank jeg helt til hofta inn i snø. Det hadde jeg aldri opplevd før og det var veldig behagelig å ha en erfaren vertspappa i nærheten som kunne hjelpe meg!
Og etter påske var det bare knapt to måneder igjen. Disse månedene nytet jeg spesielt mye med venner og familien,først nå var snøen nemlig også smeltet bort. Da gikk man på tur, laget kake, satt på cafeen i sola eller spilte volleyball på en hagefest.
Nå er det bare to uker igjen og jeg blir fra dag til dag mer glad i familien min, vennene mine og Norge. Det blir ikke lett å dra hjem og det blir veldig trist, men året har gitt meg så meget og jeg vet at alle, virkelig alle opplevelser og erfaringer har styrket meg og utvidet horisonten min.
Irina
Eventyrlyst med YFU 