Omsorg er en fornybar ressurs. Intervju med Jonas Gahr Støre.

I mars fikk stortingspolitiker Jonas Gahr Støre besøk av YFUs generalsekretær Therese og Oslos regionleder Ingeborg. Den tidligere utenriksministeren har markert seg som en varm tilhenger av elev- og studentutveksling. YFU ønsket å bruke sin tilmålte tid på å snakke om raushet, frivillighet, utveksling og det å være vertsfamilie. Visste du kanskje at Jonas Gahr Støre hadde to utvekslingselever boende hos seg i oppveksten?

Ingeborg, Jonas og Therese
Selfie med Ingeborg, Jonas og Therese!

 

Norsk gjestfrihet

Vi går rett på sak, og lurer på om du har noen refleksjoner rundt det å åpne hjemmene sine for vilt fremmede tenåringer fra et annet land?

Man lærer så mye av å ta folk hjem. Vi hadde to utvekslingselever boende hos oss i min oppvekst, en fra USA og en fra England. Og jeg husker godt hva det brakte med seg av i liv og aktivitet i, og rundt familien. Det å åpne hjemmene sine er et norsk gjestfrihetsbegrep, det er et begrep i overført betydning og i veldig praktisk betydning. Her kan vi snakke om det å ta en student hjem, men også at det er et dypere fenomen i vårt samfunn at folk trenger å åpne dørene sine, også mer mot de som allerede bor her.

Det er naturligvis noen som vil være tilbakeholdne, for familien er det siste området der man kan lukke døra og være seg selv – særlig nå i en så nettbasert verden. Men grunnen til tilbakeholdenhet er kompleks, man har jo alt ansvaret for denne eleven. Tenk om det skjer noe med han eller henne?

Man spør seg kanskje hvor mye omsorgsevne har jeg? Det er noen ressurser som er sånn at du når du bruker av dem, så blir det mindre. Omsorg er en ressurs som det blir mer av jo mer du gir av det, den er fornybar. Det er veldig viktig. Tilsynelatende er det et lite løft å ha noen boende, men det å forstå omsorg som fornybar ressurs gjør det kanskje mulig for flere.

Det vil være de som har blandede erfaringer, men jeg tror nok at de er i mindretall. Det er ting man kan forebygge, det er alltid noen utfordringer, men man får aldri noen opplevelser uten å ta utfordringer. Man må være åpen for å ta i mot disse impulsene. Det er sikkert mange som ikke vet om at muligheten finnes, og om informasjonen kommer ut er det sikkert mange flere som vil ta denne utfordringen.

Kan du fortelle litt om hvordan utvekslingsopplevelsene i din oppvekst har preget deg?

Det skjedde to ting, for det første fikk vi inn engelsk i hjemmet på en veldig allright måte, samtidig så ønsker de jo gjerne å lære norsk. De var jo engasjerte, unge mennesker, så snart kunne de jo nok norsk til at alle språklige misforståelser forsvant. I tillegg så husker jeg at det ble mye liv i familien. Vi tok dem med på hytta, gjorde norske ting – jeg husker at han amerikaneren gikk Holmenkollmarsjen på ski. Han hadde aldri gått på ski før og trente til det, det var veldig imponerende. I tillegg syntes vi det var morsomt å eksponere dem for norske tradisjoner. Det gjør deg litt bevisst og stolt over det du har. Vertsfamilier skaper vennskap og nettverk over hele verden, for livet. Jeg synes det er morsomt å høre om personer som har bodd i vertsfamilier som reiser tilbake år etter år, med nye generasjoner på slep til og med.

Teksten fortsetter under bildet.

Ingeborg og Therese i stortingssalen
Therese og Ingeborg i Stortingssalen

En speed-date mellom kulturer

Hva tror du er det viktigste en 16-17-åring kan ta med seg hjem igjen fra et år i utlandet?

Jeg tror det har en veldig stor verdi, utveksling bekjemper fordommer og uvitenhet, og man lærer om andre kulturer. Man testes veldig når man reiser ut i en så ung alder. De som reiser ut er motiverte, unge mennesker. Det krever noe av deg. Det er tøft. Språkene blir viktigere, vi lever i en stadig mer globalisert verden, og blir stadig mer avhengige av hverandre. Alle mennesker legger jo merke til at når språket ikke bærer, så blir det utfordrende. Men det er en veldig attraktiv premie i det; når du begynner å mestre, så er det så utrolig tilfredsstillende. «jeg klarer å formidle på tysk, jeg klarer til og med å forelske meg på et annet språk, jeg kan erfare på et annet språk – jeg kan spille meg ut». Og det man lærer er at man tenker annerledes om de samme tingene når man tenker på et annet språk.

Jeg er helt sikker på at man blir flere år eldre på et sånt år, på godt. Det er jo ikke egentlig noe poeng å bli raskere eldre enn man blir, men du får erfaringer og trygghet som kommer deg enormt til gode. Hvis man reiser ut når man er 16, så kommer man tilbake og skal være både 17 og 18 før man velger på nytt, da har du et mye bredere grunnlag å velge ut fra. Man vet mer om sine egne styrker og svakheter, hva det betyr å være norsk. Man opplever den ganske fantastiske opplevelsen av mestring, og det kan det bare komme gode ting ut av, særlig i møter med andre mennesker. Man kommer tilbake med viktige språk og kulturkunnskaper, du ser alle fellestrekkene med og forskjeller fra Norge. Det er en slags speed-dating med kulturerfaring som du ikke kan få på noen annen måte.

Det store i det små

YFU har mange frivillige som gjør en uvurderlig innsats, blant annet som vertsfamilier. Har du noen tanker om utviklingen av frivillighet i Norge?

Det jeg erfarte i min tid i frivilligheten er at «vugge-til-grav-frivilligheten» er borte. Før ble man født inn i bevegelsen, nå shopper man mer i frivillighet. Hvis du ser på kjøleskapene til folk så henger det lapper om trening her, forening der, aktivitet, kultur – familiene har masse aktiviteter. Og da må foreningene tilpasse seg det. De er ikke nødvendigvis interessert i et styreverv eller å gå på møter. Man må være mer hands-on. Men husk på, i all politikk så skjer det store i det små. Dere kan kanskje si at det er bare 100 ut og 50 elever inn, men se på det i det store: det er 150 ungdom hvert år som får denne opplevelsen hvert år med YFU, som skaper nettverk og kjenner hverandre. Dere har gjort en innsats, vær stolte av det!

Har dere noen gang vurdert å være vertsfamilie selv?

Ja, jeg sitter jo og tenker på det nå som dere sitter her. Men det har jo vært ganske travelt de siste åtte årene. Men det er jo litt som du sier, man må kanskje trigges litt.

Ingeborg og Jonas_croppet
Ingeborg og Jonas

Teksten er skrevet av Ingeborg Sophie Ribu, regionleder i YFU Oslo.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s