Hawaii-besøket som endra livet mitt

Molly kom feiende inn dørene som en eksotisk blomst og med seg hadde hun den store verden med Led Zeppelin, The Cure, Macaroni and Cheese, candy canes, chicken noodle soup, gleden av å danse i regnet, opplevelsen av å svømme med delfiner og klippehopping på Hawaii. Et skoleår senere reiste hun igjen og etterlot meg et helt nytt verdensbilde og en bestevenn på motsatt side av jordkloden – uten å ha forlatt Alta.

Min storesøster skulle reise til USA på utveksling. For å fylle tomrommet bestemte vi oss for å være vertsfamilie for YFU. Utvekslingselevenes søkebunker ankom med brev til sin potensielle vertsfamilie bakerst. YFU hadde sendt noen elevprofiler de trodde ville passe vår familie, og det var utfra disse papirene vi skulle velge hvem vi ønsket å ha i hus som et ekstra familiemedlem det kommende skoleåret. Det var en søknad som skilte seg fra alle de andre: Jenta fra Hawaii med det mørke, lange håret og de store smilehullene hadde skrevet sin søknad med fargestifter. Det måtte bli henne. Vi falt pladask.

Men da hippie-foreldrene på tropiske Hawaii (hun snekker og han Harley-kjørende advokat) fikk høre at Molly Smith hadde fått vertsfamilie oppe i Alta i Norge på 70 grader nord, in the Arctics, der sola forsvant i to måneder og der det kunne bli opptil 30 kuldegrader, ble de skeptiske. Eldstedattera kom til å fryse i hjel! – Du må be om en annen familie, ba de innstendig. Molly sa at om hun fant en firkløver på vei til skolen den dagen, skulle hun reise til familien som hadde valgt henne. Hvis ikke, skulle hun gi beskjed om at de ønsket en familie lenger sør. Heldigvis dukka det opp en firkløver på vei til skolen den dagen. Det skulle vise seg å bli like mye min lykkekløver som hennes.

Det var full kjemi ved første møte. Vi fikk øve oss i engelsk (noe jeg har stor glede av nå som offisiell forfatter for Liverpool Football Club), men vi innførte fra første dag ”den norske timen”, hvor det bare var lov å snakke norsk. Huset ble klistra ned av post it-lapper med norske gloser på alt av gjenstander. Før jul opplevde Molly at hun begynte å drømme på norsk, og den dag i dag snakker hun på klingende Alta-dialekt fra sin nye hjemby: Los Angeles. Innen jul hadde hun også lært seg å gå på ski, mot alle naturens lover. For kroppen som kunne svømme med både delfiner og hvaler var ikke like samarbeidsvillig på to glassfiber-planker, til stor underholdning for familien Lund. Og ingen smøreteam i verden kunne hjelpe. Hun måtte ta tida til hjelp der hun svetta under lånt lue og beit tennene sammen.

Det var dessuten ren underholdning å løpe sammen med Molly til skolebussen, etter at vi hadde spist frokosten hun introduserte: Brødskiver med peanøttsmør og syltetøy. Peanut and gel sandwich i skjønn forening på mammas hjembakst. Når islaget lå og lura under snøen fikk lattermusklene igjen kjørt seg hver gang vi var litt seine til bussen (det var vi stort sett alltid, vi hadde så mye å snakke om). Molly knurra nesten aldri, hun var et eneste stort smil som tinte hjertene til alle hun møtte der i nord. I galopp på is, derimot, knurra hun da hun falt om og om igjen som Bambi på isen. Men hun ble fort blid igjen, hun som kunne sitte oppe i sene kveldstimer og spise ost og kjeks, drikke te og filosofere med kvinnen som hun kalte Mamma – min mamma. Vår mamma.

Og hun introduserte en ny verden av musikk. Hun lagde kassetter til meg med Pink Floyd, The Cure og band og artister jeg aldri hadde hørt om før. Musikk fra den store verden – og ikke bare fra den brede hitliste-motorveien jeg kjente fra før.

Inntil dagen Molly kom har jeg alltid forbundet regn med noe kaldt og ufyselig. Molly derimot, har vokst opp med regn som nedkjølende glede i tropevarmen og innførte gledesregndans og armhevinger i isregnet på 70 grader nord.

Som journalist, programleder i NRK og forfatter har jeg hatt gleden av å møte mange tusen mennesker. Men ingen har påvirka meg og inspirert meg mer som menneske enn Molly, den jevngamle jenta fra Hawaii, som introduserte så mange andre måter å tenke på og leve på – og som gjorde meg til et helere, mer reflektert og mer takknemlig menneske.

Den dagen hun reiste gråt jeg trøstesløst. Men kunne ikke annet enn å smile da jeg åpna klesskapet mitt. På innsida av skapdøra hadde hun klippa ut fargerike bokstaver på et A3 ark med visdomsord, et dikt av Shel Silverstone som den dag i dag henger i ramme på soveromsveggen:

Listen to the musn’ts child,
listen to the don’ts,
listen to the shouldn’t haves,
impossibles and won’ts.
Listen to the never haves,
then listen close to me:
Anything can happen child. Anything can be.

Ragnhild Lund Ansnes

Om forfatteren:

• Ragnhild Lund Ansnes er forfatter, blogger, foredragsholder, programleder og journalist.
• Med bøkene ”Liverpoolhjerter” og ”Liverpoolhelter” ble hun tidenes første kvinne som skrev offisielle klubbøker for Liverpool FC, en av verdens største merkevarer.
• Skriver bloggen liverpoolhjerter.no som leses i 41 land enda hun skriver på norsk!
• Familien har vært vertsfamilie tre ganger: For amerikanerne Molly og Mark og Zoe fra Australia
• Ragnhild var utvekslingsstudent til Australia i 1993.
• Ragnhild var aktiv frivillig for YFU i ti år som intervjuansvarlig og regionleder i nord, som styremedlem i YFUs landsstyre, som kursholder for frivillige og ved å  hjelpe til med å bygge opp frivillighetsorganisasjonen til YFU Sør-Afrika. Ragnhild har også vært intern for YFU Australia.