Osmans eventyr i Michigan

Hei!

Mitt navn er Osman. Jeg er en 18 år gammel gladgutt fra østlandet. Som stipendmottaker fra YFU 2014, noe jeg er veldig takknemlig for, skal jeg blogge om mitt utvekslingsår i USA skoleåret 2014/15. Jeg gikk 1. året på studiespesialisering ved Oslo katedralskole. Jeg tar mitt andre år på Spring Lake High School. Mine interesser er mange, men noe av det jeg gjør er å spille fotball, danse, diskutere politikk, være med familie og venner.  Jeg elsker å oppleve nye ting, og sier sjeldent nei til en utfordring. Jeg er en veldig hjemmekjær person, men vil fremdeles oppleve verden!

Selv så er jeg en veldig hjemmekjær person som aldri har vurdert å flytte hjemme ifra. Men å flytte til USA har alltid vært en drøm. Så hva er vel ikke bedre enn at drømmen faktisk går i oppfyllelse? Jeg hadde lenge tenkt på utveksling, så rett etter juleferien i 2014 bestemte jeg meg for å være utvekslingselev skoleåret 14/15. Når valget var tatt, tok det ikke lang tid før jeg begynte å lese litt om organisasjonene. Mamma og pappa hadde lenge vært klar over at jeg ville reise på utveksling et år, men det hadde vel egentlig ikke helt gått opp for dem at lille Osman flytter til USA. Det eneste som «hindret» meg, eller gjorde meg litt «usikker» på om jeg ville dra var egentlig familie og venner. Men jeg kan ikke la familie og gode venner stoppe meg i å oppleve verden! Dette er mitt valg og min fantastiske mulighet til å oppleve noe som andre folk aldri kommer til å oppleve! Dette er en mulighet man bare får en gang i livet. Selvfølgelig kan jeg reise til USA i andre sammenhenger, men det blir nok aldri det samme som å bo der.

Livet mitt i USA har så langt vært vellykket. Jeg klarte utrolig nok å fly hele veien fra Frankfurt til Washington D.C., for å så ta et nytt fly fra Washington D.C. til Chicago alene. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle rekke det i og med at det første flyet mitt var 35 minutter forsinket, som betydde at jeg kun hadde omtrent 50 min til mitt andre fly tok av. I tillegg til at flyet til Muskegon Airport fra Chicago var utrolig lite og hadde etter min mening ustabile propeller! Da jeg kom på flyplassen var jeg ganske nervøs. Jeg ble møtt av vertsfar Daniel og vertsmor Suzanne. De hadde ballonger og gave til meg! Vi stoppet ved Taco Bell for å spise litt, og dro deretter hjem. Huset var utrolig fint og ikke minst stort. Jeg fikk naborommet til min vertsbror Samuel med en stor dobbelseng, dressingbord og et lite closet.

Jeg bor i Spring Lake, som er en liten township i State of Michigan med over 3000 innbyggere og kan assosieres med Midwestern kultur. Vertssøster Erika studerer i Detroit, mens  vertsbror Samuel bor hjemme samtidig som han går på Community College i nabobyen. Vi har en hund som heter Mozart, også kalt Mo-Mo. Både vertspappa og vertsmamma er begge vokst opp i Ottawa county og har vært gift i 28 år, noe som vil si at de har ganske mye familie rundt seg. De gledet seg veldig til å se meg, og å få vist meg deres by og folket som bor der. Dan og Sue har hatt en utvekslingsstudent de siste fem årene, så de er utrolig snille og vil meg det beste! De kjører meg over alt. De legger alle planer etter mine planer. Å det beste av alt er at de er utrolig morsomme, liker å prate, kjærlige og mest av alt min «second family».

Spring Lake High School er altså skolen jeg går på. Det er en stor skole med ganske mange elever. Vi er 30 stk i de fleste klasser, og jeg treffer ofte på de andre 8 utvekslingselevene. Jeg synes det er veldig positivt å være i en stor skole, hvor jeg blir kjent med nye folk hverdag! Skolesystemet her i USA går ut på at vi har 3 semester. 1. semester varer fra september frem til desember, 2. semester er til og med februar og 3. semester er ut året. Vi kan velge forskjellige fag i alle tre semester. Timeplanen min ser slik ut:

1. AP Biology
2. Chemistry II
3. Trigonometry
4. Physics
5. AP English

AP står for Advanced Placement som er en college level class. Heldigvis får jeg god lærerhjelp på skolen til å få unngagjort lekser. Vi har samme timer eller periods hver dag som vi følger. Skolen er ganske typisk amerikansk med lange korridorer med «lockers». Vi har også en kantine med varm lunsj hver dag. De som spiser lunsj på skolen taster inn nummeret sitt, og du blir registrert. Vertsen betaler lunsjen min hver dag. Lunsjen er faktisk utrolig god, selv om den til tider kan være ganske så feitende. Her er det burgere, fries, supper, sauser, salater, frukt, kake, boller og rundstykker. Ellers snakker vi is, mapplebars, donuts, godteri og energidrikker hver dag! De spiser snacks hele tiden. På skolen, i lunchen, før trening, etter trening, hjemme, borte, ute og inne. Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går med vekta. Å holde vekta gjennom et år her ser jeg på som dødfødt. All mat er på en eller annen måte surret inn i fett. Men det er jo USA, er det ikke?

Sist uke har vi hatt Homecoming Week 2014.  Det var spirit week der vi hadde dresscodes hver dag. Mandag var class and staff colored day, tirsdag var twin day, onsdag var Spring Lake day, torsdag var American day og fredag var red and orange day. Det vittigste med hele uka var at lærerene tok helt av med kostymer, parykker og ansiktsmaling! Det skal ikke stå på kreativiteten hvertfall. Forrige helg startet programmet for fullt. På fredag var det flag football (Amerikansk fotball for kids), Chili spising (suppe), Prep Rally, Talentshow og Bonfire! På lørdag var det parade der hver klasse hadde en «flåte», altså en pick-up som var dekorert. Etter paraden var det amerikansk fotballkamp mot «Fruitport». Hele skolen var dekorert med plakater og posters med «Take Fruitport to the ground».

Det er deilig å være norsk i Danmark heter det seg, men det er søren meg godt å være norsk i USA også skal jeg si deg. De eldre er spesielt interresserte.  Jeg har møtt mange som har familie relatert til Skandinavia. Jeg fortalte en gammel mann at jeg var fra Norge her om dagen. Responsen jeg fikk var det eneste norske ordet han kunne; «Uff da». I tillegg skal jeg faktisk lage norsk lefse i USA i år, hvor kult er vel ikke det. Å gjett hva! Den berømte lutefisken slipper ikke unna. Mange folk her har spist lutefisk, eller lutefishk som de sier, noe jeg aldri har nærmet meg, til amerikanernes store forskrekkelse. Det virker som de tror det eneste jeg spiser er fisk og grønnsaker, og lefse selvfølgelig.

Halloween i USA er noe man bare må oppleve. Gresskar, spøkelser, hekser, lys og godteri over alt! Halloween er så stort her i USA. De pynter til Halloween på lik linje med hva vi gjør til jul vil jeg si. Skolen er dynket med gresskar av alle slag og skåler med godteri rundt omkring. Som jeg har sagt før så startet pyntingen til Halloween i september. Blinkende lys, store gresskar, skrekk og gru rundt omkring, nesten litt skummelt. Jeg carvet pumpkins, vet ikke helt hvordan det oversettes. Man kutter ut ansikt og symboler i gresskar på en måte. Det er så typisk USA.

I dag har jeg vært i USA i 5 uker. Tiden har godt veldig fort. Det føles som en evighet siden jeg sa farvel til mamma og pappa på flyplassen, samtidig som jeg føler jeg akkurat kom hit. Som dere sikkert har skjønt så er jeg meget opptatt her, og dagene går unna. Jeg har derfor ikke så god tid til Facebook, skyping og data generelt.

Det føles så utrolig bra å endelig være her. Jeg er blitt så mye mer selvstendig, fra den dagen jeg satt meg på flyet til det store utland. Jeg måtte finne frem på flyplassen, finne gates og bytte fly. Ingen mamma og pappa å følge etter, og som passet på at du fikk med deg all bagasjen. Jeg måtte tilpasse meg titalls forskjellige nasjoner i en uke, og tilpasse meg en ny familie uka etter. Det er faktisk ikke bare bare for en 18 åring å flytte 100 vis av mil fra familie og venner, til den andre siden av jordkloden. Jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle etter at jeg ankom Chicago med det første, og heller ikke hvem og hvordan familien min var. Jeg ble forberedt på at dette året kom til å bli som en berg og dal bane med oppturer og nedturer. Jeg var så heldig at jeg startet helt på bunnen av berg og dal banen den første uka i nytt sted. Kultursjokk, nye inntrykk og ny hverdag, alt på en gang fylte hodet mitt. Hjemlengselen kom forsiktig innpå og det tok en uke før hjernen og alle inntrykkene fikk roet seg.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har havnet her i Spring Lake. Jeg føler ikke at jeg er en «fremmed utvekslingsstudent», men jeg er faktisk en del av «familien», og hjemlengselen er ikke å finne noen vei. Jeg har faktisk fått et nytt hjem på den andre siden av jordkloden, og en «second family». Jeg har kun et ord å beskrive familien min med; fantastisk! De har vært der for meg siden dag en, og tatt meg inn i familien som deres egen sønn. Bare enkelte ting som kommentarer som «Osman, be careful! Listen to your mom» gjør at man føler seg som en del av familien.

Selv om jeg «bare» har vært i USA i 5 uker kan jeg selvfølgelig ikke si at jeg er en «erfaren» utvekslingsstudent. Men noe jeg er veldig sikker på er at det å være en utvekslingsstudent et år er noe virkelig alle burde oppleve. Det er selvfølgelig en opplevelse i seg selv å reise fra hjemme uten å vite hvor du havner, samtidig som det er et annerledes år som du aldri kommer til å oppleve igjen. Du lærer så utrolig mye om en annen kultur og tradisjoner, samtidig som du faktisk lærer mer om deg selv og om Norge i mitt tilfelle. Dette er det året i livet der du kan prøve ut nye ting, og gjøre alt du ikke har tid og anledning til ellers. Dette er det året du kan ta som en liten «time-out», og heller leve livet som en skikkelig amerikaner.