Erlend Loe forteller om sin YFU-utveksling

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg hektet på Frankrike. Helt uten grunn. I hvert fall uten en grunn som er synlig for meg i dag. Jeg valgte fransk i syvende klasse fordi, tipper jeg, jeg hadde skjønt at fransk var et språk for sofistikerte mennesker, for kunstnere og diktere og elskere, og jeg kunne godt tenke meg å tilhøre slike sfærer. Ingen av mine foreldre snakket fransk, ingen av dem hadde vært i Frankrike engang. Den eneste i familien som hadde kontakt med Frankrike på jevnlig basis var min mors usympatiske grandtante. Uansett, jeg fulgte godt med i fransktimene og begynte etter hvert å mase om å få bli utvekslingselev. Og det fikk jeg. Jeg ante naturligvis ikke hva jeg gikk til. Jeg havnet i en familie i en liten landsby rett sør for Paris. Jenta i familien var på samme utveksling til USA. Hun traff jeg aldri. Året besto av skole, baskettrening, museums/konsert/kino-besøk til Paris og naturligvis mange middager med moren og faren i familien hvor jeg bodde. De var glade i kjøtt og ost og vin. De var hyggelige mennesker, men jeg kom aldri nær dem. Jeg satt mye på rommet mitt, et jenterom med speil overalt, og leste bøker. Jeg oppdaget at det franske skolesystemet krevde så mye at de fleste i klassen min var stresset. De hadde stort press på seg hjemmefra til å prestere for å komme videre inn på universiteter og høyskoler. De hadde ikke tid til å forholde seg i særlig aktiv grad til en nordmann som skulle lære fransk. Vel, noen hadde tid, heldigvis, og de traff jeg etter hvert. Men hverdagene var mange. Den første uken, klarte jeg å få kastet, for meg, unyttige fag som matte og spansk ut av timeplanen min, jeg kranglet litt med rektor om dette, husker jeg, det er jeg godt fornøyd med, for resultatet var at jeg hadde god tid, sikkert ti-tolv timer mindre enn de andre i uken, og kunne dermed reise ofte inn til Paris med bussen og bare henge rundt. Jeg lærte fransk flytende. På slutten av året hadde jeg ikke noe dårligere karakterer enn de andre i klassen. Jeg leste en svær haug med bøker. Jeg begynte å skrive dagbok, som igjen førte til at jeg begynte å skrive romaner noen år senere. Det var på mange måter et ganske ensomt år, men jeg traff også noen gode mennesker og ble noen illusjoner både rikere og fattigere. Jeg forsto at Norge er et lite sted i verden og at mange ikke aner hvem vi er. Det tror jeg flere har godt av å erfare. Jeg ville ikke ha vært dette året foruten og sjansen er stor for at jeg gjør noe lignende i neste liv også.

 

Erlend Loe

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s