Isac og djevelen i Tyskland

Les mer om Isac sitt år i Tyskland og om hvorfor han, på tross av flere utfordringer, hadde en knallgod opplevelse.

Jeg hater å fly! Likevel, for 2-3 år siden var jeg frivillig passasjer om bord på et fly som akkurat hadde landet. Landet i et land med ukjente mennesker, ukjente omgivelser, ukjente ting generelt… bortsett fra Bratwurst, Wienerpølse, geografi, Oktoberfest osv. Jeg hadde akkurat satt min fot utenfor flyet i «ukjente» Tyskland, «og her skal jeg være i et helt år», tenkte jeg.

Isac nr. 4 fra høyre

Måten å komme til skolen på var å sykle, noe mange i Hamburg gjør. Det er ikke det at jeg aldri lærte å sykle, men å sykle i Hamburg var nesten som å lære det helt på nytt. Jeg hadde ikke syklet på flere år, og plutselig skulle jeg sykle 20 km på den gamle sykkelen til vertsmora mi, uten hjelm, i en by større og travlere enn noen by jeg hadde vært i. Men det gikk bra. Jeg lever fortsatt.

Favorittfaget mitt var Theater, med Frau Schmidt. Det eneste vi gjorde var å leke oss. Det var nesten barnehagen! Jeg var i Chemieprofil i 11. klasse med Herr Sohr. Jeg forstod ikke mye av det, siden jeg aldri hadde hatt noe særlig kjemi før, bortsett fra litt på ungdomsskolen i Froland der vi lærte at vann er H2O eller noe sånt. Froland er forøvrig kjent for å ha de elevene med dårligst matematiske fagresultater. Derfor er mottoet i Froland «2+2=5, minst». Men elevene var greie (det var sikkert læreren som tvang dem), de meldte seg «frivillig» til å hjelpe meg, og jeg klarte meg etterhvert fint. Det faget jeg hatet aller mest var Tysk, med Frau Klosa. Frau Klosa var rett og slett bare ondskapsfull. Hun likte å finne feil ved studentene sine og pine dem for det. I tysktimen lagde jeg en gang en liste over de ondeste personene i Tysk historie:

Nr. 3: Himmler Nr. 2: Hitler Nr. 1: Frau Klosa (Jeg vet Hitler var Østerriker)

Frau Klosa var djevelen.

Jeg begynte underveis å ta japansktimer på tysk på Hamburg Volkshochschule. Så kan jeg lære litt tysk og japansk samtidig, tenkte jeg. Jeg var ganske aktiv i timene, og veldig gira. En av elevene tålte meg ikke, og skrev en lang, sint e-post til alle på japanskkurset, inkludert meg. Han sa at han betalte for ingenting, at jeg var for dum til å lære noe, og stilte bare alt for mange unødvendige spørsmål. Jeg var surrete, og han kom ikke til å komme mer til kurset fordi jeg var der. Tja, det var ganske uventet. Jeg begynte nesten å lure på om det var sønnen til Frau Klosa.

På et tidspunkt byttet jeg vertsfamilie, men jeg måtte vente til etter jul med å bytte skole. Plutselig hadde jeg fått lang vei til skolen. Det funket slik: først gå til S-Bahn, ta S-Bahn 1 time-ish til Wellingsbüttel, deretter sykle til skolen. Alt i alt tok det omtrent 1 time og 15 minutter. Senere ble sykkelen min stjålet, og jeg måtte ta buss fra Wellingsbüttel og så gå et stykke. Da tok det 1 time og 30-40 minutter.

Da jeg omsider byttet skole måtte jeg finne nye venner og slikt. Men nå hadde jeg en stor fordel. Jeg kunne faktisk bruke tysk! Men på denne skolen var ting annerledes: Telefonen skulle være AV! Selv i pausene. Dette var en ulempe siden den ordboka jeg brukte var på telefonen. Skolebygget var en LABYRINT! Virket som om det var konstruert for at vi skulle kunne rømme i fra spøkelser ved at de gikk seg vil. Lærerne var sløve, tørre, lite engasjerte. Her møtte jeg Frau Klosa sin tvillingsøster. Den andre djevelen. Hun var engelsk- og teaterlæreren min. Elevene var selvgode, lite engasjerte (sikkert smittet av lærerne), rikinger, lite hjelpsomme.

Man skulle tro skolen var grunnlagt av Frau Klosa.

Det sosiale var en kamp på den nye skolen. Jeg ble «venn» med kanskje 8. 8 ble til 4. 4 ble til 2, og 2 ble til 1, den ene vennen jeg fortsatt har kontakt med av og til. Han er vel grunnen til at jeg fortsatt så vidt kan bruke litt tysk.

Når jeg tenker tilbake på året mitt i Tyskland, tenker jeg: «det var knallbra!» Sant nok hadde jeg en del nedturer, kanskje til og med flere nedturer enn oppturer. Men hadde det vært noe bedre om alt gikk lett og glatt hele veien, og jeg hadde fått mange venner? Nei. Etter min mening hadde det vært dritkjedelig. Lite variert, bare masse «venner for livet» jeg ikke har lenger har kontakt med, og lite interessant stoff å fortelle om. I stedet sitter jeg igjen med EN veldig god venn fra Tyskland, og noen få, men gode venner fra Norge, en knallgod opplevelse, og en viktig lekse: «å gi litt faen».

-Isac i Tyskland (2014/15)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s