«Bænænæ», og hvordan avvise fremmede på en høflig måte

På skolen min her i Uruguay har vi en liten kantine, hovedsakelig fylt med kjeks og brus, men av og til har de bananer. Du forteller de som står bak disken hva du skal ha, og de henter det for deg. Vanligvis ville en av vertssøstrene mine bestilt for meg, men denne gangen bygde jeg opp motet for å gå og kjøpe en banan selv. «Ehh, un banana, por favor», og jeg får til svar om jeg vil ha med kjøtt, skinke eller søtt. Forvirra spør jeg igjen om en banan. «Empanada, si?» spør mannen i kassa. No, banana. En av lærerne mine ser jeg sliter og kommer bort, og begynner å forklare meg hva en empanada er, og om de forskjellige typene. Ingen skjønner at det er en banan jeg skal ha. Til slutt kommer en av vertssøstrene mine bort og forklarer at det er banana, ikke empanada. Fikk til slutt min banan for ti pesos og lærte at det uttales «bænænæ».

En annen gang var jeg hos kontaktpersonen min på spansktime. Hun hadde brukket beinet og kunne ikke gå, så jeg måtte åpne døra når det ringte på. Utenfor sto tre gamle menn, alle fra Jehovas Vitner eller noe liknende. De var ganske frampå og prøvde å gi meg forskjellige løpesedler, og prøvde nesten å tvinge seg inn. I mens praten deres gikk i ett, prøvde jeg å forklare at vi ikke ville snakke, og at jeg måtte gå tilbake til timen. Dette var i den første uka mi her, og jeg synes fortsatt det var ganske rart og vanskelig å snakke spansk, mens jeg i tillegg ville være hyggelig og høflig på dette nye stedet uten helt å vite normene. Jeg klarte tilslutt å ytre «No queremos, no hablo español, no gracias». De hørte ikke etter og jeg prøvde et par ganger til. Det endte til slutt med at jeg praktisk talt måtte tvinge igjen døra og gå tilbake til spansklæreren som hadde latterkrampe.

–Inga i Uruguay (2015/16)