Kunsten å være vert

Vi har hatt fire utvekslingselever – Anna skoleåret 2004/5 og Andreas 2006/7, Anne 2008/9 og Laura 2010/11. Med en utvekslingselev i huset får man også gjerne kontakt med flere av deres ”kolleger”, så jeg tror jeg begynner å få snøring på en del generelle ting når det gjelder å være utvekslingselev, og dermed også vertsfamilie.

Det har vært en fornøyelse, men det betyr ikke at alt har gått på skinner underveis.  Som ellers i livet kommer det mer an på hvordan man tar det enn hvordan man har det.  Et fremmed ”barn” i familien krever sitt av begge parter, derfor kan det også gi mye igjen.  Egentlig koker det ned til å være helt klar på at uansett hvor voksne de måtte fremstå så har de fortsatt rett til å være barn.  Det betyr ikke at de skal behandles som barn i enhver situasjon, men at de har krav på vår toleranse og tålmodighet i større grad enn voksne.  Ungdommer som velger å ta et utvekslingsår, og som blir tatt opp i et utvekslingsprogram som YFU, er i utgangspunktet mer enn alminnelig oppegående, og det er lett å overvurdere dem i begynnelsen.

Et godt utgangspunkt for å få det til ikke bare å fungere men å bli en berikelse, er romslighet, humor, og genuin interesse for andre mennesker.  Noen vertsfamilier leser mange egenpresentasjoner før de bestemmer seg, andre bare hiver seg utpå og tar den første og beste på magefølelsen.  Begge deler virker, vi har prøvd.  For de som er flinke til å lese mellom linjene er det utrolig hva elevenes egenpresentasjoner kan røpe – ingen har lært dem å skrive søknader ennå.  Hvordan de beskriver sin egen familie kan si mye om hvordan de vil fungere i vertsfamilien.  Felles interesser gjør det også enklere å hjelpe dem på plass – vi ville nok hatt problemer med å finne aktiviteter til et sportsfantom, mens konsert- og teaterbillettene sitter løst!  Imidlertid kan dette også være en mulighet for en aktiv og interessert vertsfamilie til å snike seg inn på ukjent område.  Pass uansett på ikke å ”spikre” forhåndsinntrykk som det kan bli slitsomt å justere underveis.   Deres nye familiemedlem vil nemlig ikke begynne å ligne seg selv før oppunder jul …

Ved ankomst er elevene aldeles vettskremte.  Vel har de ønsket et utvekslingsår, men det er først nå alvoret går opp for dem.  Reaksjonen kan bli ganske påfallende, for eksempel at de prater som besatt (på dårlig engelsk …) eller ikke sier ett ord.  Ta det bare ganske med ro, oppfør dere normalt og skru toleransen på høyeste volum.  Sørg først og fremst for det praktiske.  Her kan det være nødvendig med utfyllende forklaringer.  For folk som ikke er vant til å spise påsmurt brød stadig vekk som vi gjør i Norge er det ikke nok bare å vise hvor brødboksen står.  Ofte er de så forvirret at de av høflighet eller ren desperasjon sier ja selv om de ikke har forstått hva man snakker om, så gjentakelser og kontrollspørsmål må gjerne til – men vi kan jo kamuflere dem litt så det ikke føles så pinlig.  Fra å være eksperter på sin egen tilværelse har de nemlig plutselig rykket tilbake til start.  Forklar gjerne litt bakgrunn når dere først er i gang, men vær lydhøre for hvor mye de klarer å ta inn i begynnelsen.  Her er det også gode muligheter til å lære noe selv – hvorfor gjør vi egentlig som vi gjør, og kanskje er det områder hvor gammel vane ikke lenger egentlig er hensiktsmessig?

De første 4 til 6 ukene er elevene helt i ørska.  Alt er fremmed og foregår på minst ett fremmed språk, mesteparten på et de ikke forstår bæret av.  Ingenting går på rutine, alt må vurderes, og gjerne mot krav de ikke har oversikt over.   Det er ikke det minste merkelig at hjernen blir overbelastet og at de kan sovne midt i en setning.  Selv kan de imidlertid bli ganske fortvilet over at de er så ubegripelig trøtte hele tiden.  YFU arrangerer vanligvis en lokal samling etter ca. 6 uker, og det er ikke uten grunn.  Der treffer de (igjen) andre fra mottakssamlingen og oppdager at de ikke er alene om sånne reaksjoner.  Bruk tid på å snakke med dem, men la dem også få fred til å sortere og bearbeide inntrykkene som nok er ganske overveldende i denne tiden.  For vertsfamilien kan det føles som om alt man sier og gjør bare forsvinner i et bunnløst hull.  Gå trygt ut fra at det dere sier og gjør ikke er forgjeves, selv om tilbakemelding uteblir eller bare er formell – den kan dukke opp lang tid senere, faktisk flere år!

Etter hvert vil de fleste elevene sette pris på hjelp til å lære norsk hjemme, alt fra klistrelapper med norske navn på daglidagse ting til å lese høyt og oversette barnebøker sammen.  Alt etter nasjonalitet og språkinteresse kommer norsken på plass i tiden frem mot jul.  Våre to tyskere gikk over til norsk i henholdsvis november og oktober, og etter det fikk vi bokstavelig talt høre det meste.  Tysk er imidlertid et spesielt bra utgangspunkt for å lære norsk, så folk fra andre land kan nok ta lenger tid – medmindre de har særlig talent for språk.  Vertsfamiliehåndboken fra YFU sier så greit at elevene ikke bør ha så mye kontakt med familie og venner hjemme i den tiden de etablerer seg i Norge.  I våre dager med internett og mobiltelefon vil dette være ganske umulig for vertsfamilien å kontrollere, og her som ellers må man se forholdene an og snakke sammen.  Fortsatt kan reaksjonene være temmelig overdrevne, fra ekstremt tøff i trynet til tåredryppende fortvilet.  Det skal man selvsagt ta alvorlig, men ikke bli dradd inn i samme mønster.  Punkter de tøffe med humor, og trøst de fortvilte med varme – begge deler er stressreaksjoner og bør definitivt ikke tas personlig.

Ved juletider har det meste falt på plass, og bra er det, for jul langt hjemmefra kan være litt sår for folk fra vestlige kulturer.  Utvekslingsåret går nå over i en ny fase.  Grunnleggende «norsk» kunnskap er på plass, og de kan endelig begynne å utforske hva det nå var som fikk dem til å velge å dra til Norge.  Her er det duket for en del forundring, og også skuffelser – nordmenn tar rimeligvis norske ting som en selvfølge, og bryr seg kanskje lite om det utlendinger finner mest spennende.  Dette er en glimrende anledning for vertsfamilien til å få se Norge og nordmenn litt utenfra, enten det nå er natur, kultur eller samfunn som er elevenes innfallsvinkel.  YFU arrangerer en midtårssamling rett etter jul, også fordi de erfaringsmessig vet at elevene da har behov for å dele erfaringer med og inntrykk av Norge så langt.

I denne nye og atskillig mer utadvendte fasen har elevene begynt å føle seg norske, men blir stadig minnet på at de ikke er det.  Det kan for eksempel gå tregt med å bli tatt med i klasse- og andre kameraters hverdag på ordentlig.  Nordmenn er i utgangspunktet ikke de mest spontane, de har ikke som vertsfamilien valgt å få en utlending i nærområdet, og de har heller ikke som elevene hatt bortimot et år på å forberede seg på kontakt.  Begge våre kommenterte også at den norske ungdomskulturen virket mer ensrettet og lukket enn de var vant med hjemmefra.  Det er også slik at mens man som barn ikke tenkte så nøye over hvem man lekte med og hvorfor, så blir man etter hvert mer kresen på vennskap.  Noen finner sjelefrender i Norge, noen blant de andre elevene, og noen ikke, og samtidig opplever de kanskje å vokse fra vennene hjemme.  Og noen finner til og med kjærester …

De siste par månedene tar elevene virkelig av.  Nå er de naturaliserte, de vet hvordan ting fungerer i Norge og kan ta seg fram på egen hånd både mentalt og fysisk.  Selvsagt er de fortsatt ikke voksne, men de er kommet på samme mestringsnivå som de var hjemme – og kanskje litt lenger, siden de også har vokst underveis og antakelig mer enn om de ikke hadde dradd på utveksling.  Tiden flyr, og elevene med den, de er nesten ikke nedpå i beruselsen over å ha klart å gjennomføre et slikt prosjekt.  De gleder seg til å reise hjem,  samtidig som de gruer seg til å forlate sin norske tilværelse.  Kanskje kommer familie hjemmefra på besøk, elevene er jo ikke mer voksne enn at de gjerne vil vise dem hvordan de har hatt det her, og sole seg litt i glansen av å være hjemmekjent.  Foreldrebesøk kan nok virke litt skremmende for vertsfamilien – vil de synes vi har ødelagt hjertebarna deres?  Tenk bare på at det sikkert er like skremmende for dem – hva vet ikke vi om deres oppdragelse av de samme hjertebarn etter å ha hatt dem i huset et skoleår!

Noe mange ikke er oppmerksom på er at det er et kanskje større kultursjokk å komme hjem etter et utvekslingsår enn det var å reise ut.  Tiden har gått hjemme også, og særlig har de som fortsatte i samme spor liten mulighet for å forstå hvor grensesprengende det har vært for de som sporet om og dro ut.  Snørrete telefonsamtaler og tungsindige eposter kan dukke opp hos vertsfamilien, som selvsagt også vil savne sitt «lånebarn».  Vi ga begge våre beskjed om at det var opp til dem hvor mye kontakt de ville ha med oss etter at året var avsluttet, men at de alltid vil være velkommen i sitt andre hjem.  Det var jo veldig tilfredsstillende å få lett forundrete svar om at vi var jo familie? Tiden får vise om det holder, men det er jo et sterkt signal om at vi og utvekslingsåret har betydd noe for dem, selv om det kanskje kan ta lang tid før de klarer å sette ord på det.  Når dette skrives i mars 2008 har Anna nettopp vært på besøk i to uker, og Andreas planlegger en uke i mai.  Og vi som regnet med å gå glipp av store barn fordi vi ikke hadde lyst på små barn!  Så fikk vi denne muligheten til å få dem ferdig oppdradde og i en alder da de virkelig begynner å bli interessante …

Hilde Stoltz